Når man er hjemme med tre barn føles det ofte som om alt bare går i samme tralten og at det egentlig ikke skjer så mye.
Men det er ikke tilfelle for Mor og gutta Down Under om dagen.
De siste ukene har vær
big (som vi ville sagt det her), det har med andre ord skjedd ganske mange små og store ting.
Far har fått seg ny sykkel som gjør at han nå er raskere enn lynet til å komme seg til og fra jobb, og han er back in business med studiene sine.
Mor har også blitt student og driver og designer websider i ledige øyeblikk (!?), og så har hun jammen meg vært ute med venner to kvelder den siste uken.
Minste har begynt å spise vanlig mat (!), han kan sitte oppreist på gulvet (selv om han absolutt foretrekker å ligge eller stå), han har endelig fått seg en ordentlig seng og sover nå natten gjennom uten pupp.
Eldste har rykket opp flere nivå på lesingen på skolen, har blir invitert i bursdager i fleng, han har blitt så flink i tennis at han i følge seg selv kan bli tatt for å være ansatt på tennisklubben (...) og han har i dag mistet sin tredje tann.
Men det er Mellomste som har gjennomgått den største forandringen. En forandring som er til minst like stor glede for resten av familien som for han selv.
I et halvt år nå har Mor og Far lokket med gull, grønne skoger og glamorøse premier mot at han byttet ut bleie med truse.
Han har hele tiden visst godt hvilken premie han ville ha, men nektet plent å sitte på do. Vi hadde derfor egentlig gitt opp hele prosjektet.
Men så, forrige søndag skulle han plutselig ikke ha bleie på lenger. - Neivel, sa vi, men har du tenkt å gå på do da? - Ja, svarte den lille røveren og gikk på do for første gang i sitt tre å lange liv.
Og det har han gjort siden. Det er nesten så vi ikke tror det engang så enkelt var det.
Og premien? En stor Thomas "Misty Island" togbane.
Et forholdsvis merkbart innhugg i en stram økonomi, men det henter vi nok kjapt inn igjen med de bleieprisene de opererer med her i landet.
O store lykke, bare ett bleiebarn igjen!
